Blind på høyre øye?
16/08/19 12:00
Klassekampen 16-08-2019
Blind på høyre øye?
Av Henning Røed.
Die fahnen hoch , sang de fem ungdommene og gjorde nazihilsen mot meg. Dette var ikke i Tyskland på 1930-tallet, men i Nittedal på 1980-tallet. Er dere nazister, spurte jeg. Et par bekreftet det, mens en sa at han var medlem av Fremskrittspartiets ungdom, og en annen at han var medlem av Unge Høyre. Bare en svarte ikke. Jeg selv bodde i et bofellesskap med fire andre studenter i en svær gammel villa i en forfallen hage.
Du er en av raddisene opp på Markerud, påsto en av dem. Hvorfor sier du det? sa jeg. Dere abonnerer på Klassekampen, sa han. Ja, og Ny Tid, Arbeiderbladet, Morgenbladet og Aftenposten, svarte jeg. Det er fint å få informasjon fra forskjellige sider, så kan man gjøre seg opp en egen mening. De bare fnyste av Aftenposten og Morgenbladet. Jeg prøvde å finne ut hvorfor de var nynazister, men det var vanskelig. Onkelen min overlevde konsentrasjonsleirene, fortalte jeg, men det gjorde ikke tolv av vennene hans. Dere hadde vel ønsket tyskerne velkommen, provoserte jeg. Underlig nok var det han som sa at han var Unge Høyre som forsvarte nazismen sterkest.
Et par uker seinere sto jeg og venta på oslobussen da den mest stillfarne dukka opp. Både han og jeg hadde hver vår treningsbag. Jeg hadde akkurat begynt på judo og hadde lånt drakt av en jente jeg kjente, inklusive hennes svarte belte. Så du skal på trening, sa jeg. Ja, karatetrening, sa han og var litt tøff i trynet. Judo, sa jeg og åpna bagen og viste frem det svarte beltet. Han blekna, men fikk øye på buttonen min: Nazies are no fun. Rock against racism , leste han. Hva mener du med det? Fortell meg én god nazivits, sa jeg. En! Han ble paff og svar skyldig idet bussen dukka opp.
Tre uker etter singla det i glass da noen av de kjekke ungdommene kasta en militær tåregassbombe inn i huset vårt som ble ubeboelig i fem uker. De hadde stjålet granaten fra Ungdommens heimevern, der de var medlemmer. Med litt hjelp fra oss fikk politiet arrestert dem, og de ble seinere dømt, og det høyreekstreme heimevernslaget ble oppløst.
Fem år seinere var jeg på vei til et møte i Y-blokka da jeg kjenner igjen karategutt. Nå var han vakt og en del av sikkerhetskontrollen i Regjeringskvartalet. Jeg var i tvil om jeg skulle følge det opp, men valgte å tro på at vi har et sikkerhetspoliti i Norge som gjør jobben sin. Ett som ikke er blind på høyre øye. Seinere har jeg av og til lurt på om det var den rette avgjørelsen.
Herringroe@hotmail.com
Blind på høyre øye?
Av Henning Røed.
Die fahnen hoch , sang de fem ungdommene og gjorde nazihilsen mot meg. Dette var ikke i Tyskland på 1930-tallet, men i Nittedal på 1980-tallet. Er dere nazister, spurte jeg. Et par bekreftet det, mens en sa at han var medlem av Fremskrittspartiets ungdom, og en annen at han var medlem av Unge Høyre. Bare en svarte ikke. Jeg selv bodde i et bofellesskap med fire andre studenter i en svær gammel villa i en forfallen hage.
Du er en av raddisene opp på Markerud, påsto en av dem. Hvorfor sier du det? sa jeg. Dere abonnerer på Klassekampen, sa han. Ja, og Ny Tid, Arbeiderbladet, Morgenbladet og Aftenposten, svarte jeg. Det er fint å få informasjon fra forskjellige sider, så kan man gjøre seg opp en egen mening. De bare fnyste av Aftenposten og Morgenbladet. Jeg prøvde å finne ut hvorfor de var nynazister, men det var vanskelig. Onkelen min overlevde konsentrasjonsleirene, fortalte jeg, men det gjorde ikke tolv av vennene hans. Dere hadde vel ønsket tyskerne velkommen, provoserte jeg. Underlig nok var det han som sa at han var Unge Høyre som forsvarte nazismen sterkest.
Et par uker seinere sto jeg og venta på oslobussen da den mest stillfarne dukka opp. Både han og jeg hadde hver vår treningsbag. Jeg hadde akkurat begynt på judo og hadde lånt drakt av en jente jeg kjente, inklusive hennes svarte belte. Så du skal på trening, sa jeg. Ja, karatetrening, sa han og var litt tøff i trynet. Judo, sa jeg og åpna bagen og viste frem det svarte beltet. Han blekna, men fikk øye på buttonen min: Nazies are no fun. Rock against racism , leste han. Hva mener du med det? Fortell meg én god nazivits, sa jeg. En! Han ble paff og svar skyldig idet bussen dukka opp.
Tre uker etter singla det i glass da noen av de kjekke ungdommene kasta en militær tåregassbombe inn i huset vårt som ble ubeboelig i fem uker. De hadde stjålet granaten fra Ungdommens heimevern, der de var medlemmer. Med litt hjelp fra oss fikk politiet arrestert dem, og de ble seinere dømt, og det høyreekstreme heimevernslaget ble oppløst.
Fem år seinere var jeg på vei til et møte i Y-blokka da jeg kjenner igjen karategutt. Nå var han vakt og en del av sikkerhetskontrollen i Regjeringskvartalet. Jeg var i tvil om jeg skulle følge det opp, men valgte å tro på at vi har et sikkerhetspoliti i Norge som gjør jobben sin. Ett som ikke er blind på høyre øye. Seinere har jeg av og til lurt på om det var den rette avgjørelsen.
Herringroe@hotmail.com