Et hav av muligheter…

Romjulsbølgen

Klassekampen 29-12-2020
Romjulsbølgen
Henning Røed

Den enorme bølgen sjøvann som rundet odden et par hundre meter ute i bukta, var intet fata morgana, til det bråket den altfor mye. Bølgen måtte være minst åtte meter høy og nådde helt opp i vegetasjonen. En tsunami, tenkte jeg vettskremt. Dette var romjulen 26. desember 2004, og jeg var på ferie på en liten øy i Thailand.

Bølgen feide inn bukta og tok med seg oppankra båter og skjøv disse foran seg slik at de traff andre båter og ble slått til pinneved. Lyden var som pistolskudd. Det kanskje mest absurde var at helt i fronten av den første bølgen svømte en flere meter lang hai. Den skjente forbi oss i øyehøyde, som om vi befant oss i en haitunnel i et akvarium. Bortsett fra at denne haien ikke svinset fremover, men svømte for livet.
Bølgen kom enda nærmere land og ble høyere og høyere og flere av de yngste sjønomadene hoppet ut i den frådende sjøen for å redde båtene sine. Bølgen reiste seg enda høyere og vi andre løp det vi kunne. Vannet tok meg igjen, og jeg klarte nesten å tråkke på en giftslange, som var blitt spylt ut av vegetasjonen.

Da jeg var kommet opp på trygg og tørr grunn snudde jeg meg. Bølgen snudde og vrakrester og annet drev utover, men jeg kunne ikke skimte en eneste fisker – hvor var de? Og hvorfor i all verden hadde de være så idiotiske at de hoppet uti, for å redde noen skarve båter? Selvfølgelig viste jeg svaret – båten var livsgrunnlaget deres. De og familiene deres levde på fisken de fanget.

Et par sjokkerte familiemedlemmer begynte å skrike høyt av redsel. «Der!» ropte en stemme. Og der, i den glisne mangroveskogen, dukket fiskerne opp. Alene eller flere sammen. Mange blødde fra kuttsår, og flere trengte hjelp, men de fleste klarte å vasse mot land for egen maskin. Siden de var særs flinke svømmere hadde de klart seg. Advarende rop varslet om at enda en bølge. Fiskerne kom seg opp på land, men denne bølgen skvalpet bare så vidt over høyvannsmerket.

Vi hadde flaks, men det hadde ikke de 250.000 menneskene som bølgen drepte denne desemberdagen. For egen del kunne for øvrig ha blitt litt av et antiklimaks å dø av et slangebitt under en av de mest dødelige tsunamiene i moderne historie.

Sjønomadene er opprinnelig animister og for dem er naturen besjelet og mange av fiskerne og familiene så tsunamien som en advarsel. I de neste ukene sluttet mange av dem å spise sjømat. De fryktet nemlig for at fiskene og krabbene ville ha spist av døde mennesker. Spiskammeret til havets eget folk var blitt fordervet.

herringroe@hotmail.com