Plasthvalen
15/05/23 12:00
Klassekampen 15.05.2023
I dag
Plasthvalen
Mange vil huske den såkalte plasthvalen, som gjorde at de fleste av oss fikk øynene opp for hva plast på avvei kan bety for dyr i havet. Denne gåsenebbhvalen tilhører en gruppe lite kjente hvaler som kalles nebbhvaler. Det finnes 22 forskjellige nebbhvaler, men det kan godt finnes enda flere og for oss fortsatt helt ukjente hvaler i denne gruppen. Noen av disse artene har vi kun sett noen ytterst få ganger. Andre har vi bare funnet døde ved noen få tilfeller. Disse hvaler kan være fra fire meter lange til 13 meter og da veier de flere tonn.
De ser ut som langstrakte delfiner, og har som navnet tilsier ofte et ganske langt og spisst «nebb». De er en av de minst kjente gruppene av pattedyr som vi deler planeten med. På grunn av all plastsøpla vi spyr ut i havet kan vi ende opp med aldri å se enkelte av dem.
De er verdensmestre i dykking og kan svømme ned til tre kilometers dybde. Enkelte kan være nede i 222 minutter før de må opp for å puste. Mange henter maten i dypet, mellom 200 meter og 2000 meter. Der nede er det ikke mye lys, men hvalene finner blekksprut og fisk ved hjelp av ekkolokasjon. Blekkspruter sender bare tilbake et svakt ekko, slik som plast. Heri ligger problemet – plastposer og plastbiter på dette dypet vil fortone seg som mat. Siden plast ikke er fordøyelig, blir den liggende i magen. Resultatet blir hvaler med mager fulle av plast som til slutt sulter i hjel.
Trolig skjer dette mange flere hvaler enn vi kjenner til. Hvor mange får vi aldri vite, for bare de færreste ender opp døde på strender der vi kan observere dem. Vår plast er i ferd med å drepe hvaler vi trolig ikke engang vet at eksisterer. Den såkalte plasthvalen døde derfor ikke forgjeves. Den var en varsler som mobiliserte over en halv million nordmenn til å plukke plast, for å stoppe forsøplingen av havene.
Men problemet stopper trolig ikke der. Som mange marinbiologer mener jeg at raudåte er Norges aller viktigste dyreart, uansett artsgruppe. Raudåte er maten til alle fiskebabyer, og også til mange voksne fisker og hvaler. I det nordlige Atlanterhavet finnes det opp mot 70 kilo raudåte og lignende krepsdyr per menneske på jordkloden. Hva hvis også raudåta får magen full av mikroplast som de heller ikke får ut igjen? Er vi nå også i ferd med å drepe de som binder havets mikroalger og fiskerike – altså matfatet vårt – sammen?
Henning Røed, sakprosaforfatter
I dag
Plasthvalen
Mange vil huske den såkalte plasthvalen, som gjorde at de fleste av oss fikk øynene opp for hva plast på avvei kan bety for dyr i havet. Denne gåsenebbhvalen tilhører en gruppe lite kjente hvaler som kalles nebbhvaler. Det finnes 22 forskjellige nebbhvaler, men det kan godt finnes enda flere og for oss fortsatt helt ukjente hvaler i denne gruppen. Noen av disse artene har vi kun sett noen ytterst få ganger. Andre har vi bare funnet døde ved noen få tilfeller. Disse hvaler kan være fra fire meter lange til 13 meter og da veier de flere tonn.
De ser ut som langstrakte delfiner, og har som navnet tilsier ofte et ganske langt og spisst «nebb». De er en av de minst kjente gruppene av pattedyr som vi deler planeten med. På grunn av all plastsøpla vi spyr ut i havet kan vi ende opp med aldri å se enkelte av dem.
De er verdensmestre i dykking og kan svømme ned til tre kilometers dybde. Enkelte kan være nede i 222 minutter før de må opp for å puste. Mange henter maten i dypet, mellom 200 meter og 2000 meter. Der nede er det ikke mye lys, men hvalene finner blekksprut og fisk ved hjelp av ekkolokasjon. Blekkspruter sender bare tilbake et svakt ekko, slik som plast. Heri ligger problemet – plastposer og plastbiter på dette dypet vil fortone seg som mat. Siden plast ikke er fordøyelig, blir den liggende i magen. Resultatet blir hvaler med mager fulle av plast som til slutt sulter i hjel.
Trolig skjer dette mange flere hvaler enn vi kjenner til. Hvor mange får vi aldri vite, for bare de færreste ender opp døde på strender der vi kan observere dem. Vår plast er i ferd med å drepe hvaler vi trolig ikke engang vet at eksisterer. Den såkalte plasthvalen døde derfor ikke forgjeves. Den var en varsler som mobiliserte over en halv million nordmenn til å plukke plast, for å stoppe forsøplingen av havene.
Men problemet stopper trolig ikke der. Som mange marinbiologer mener jeg at raudåte er Norges aller viktigste dyreart, uansett artsgruppe. Raudåte er maten til alle fiskebabyer, og også til mange voksne fisker og hvaler. I det nordlige Atlanterhavet finnes det opp mot 70 kilo raudåte og lignende krepsdyr per menneske på jordkloden. Hva hvis også raudåta får magen full av mikroplast som de heller ikke får ut igjen? Er vi nå også i ferd med å drepe de som binder havets mikroalger og fiskerike – altså matfatet vårt – sammen?
Henning Røed, sakprosaforfatter