Fiskerederne eier ikke havet
11/02/22 12:00
Klassekampen 11-02-2022
Fiskerederne eier ikke havet
Henning Røed,
sakprosaforfatter
HAVVIND
Fiskebåt er en organisasjon for den norske havgående fiskeflåten og sysselsetter om lag halvparten av norske heltidsfiskere. I et innlegg 25. januar skriver to representanter: «Våre medlemsfartøy står for over 70 prosent av verdien av førstehåndsomsetningen av fisk, samt sysselsetter om lag halvparten av norske heltidsfiskere. Vi registrerer et økende press fra nye næringer om å ta i bruk våre havområder. Dette gjelder spesielt etablering av vindkraftverk på viktige fiske-, gyte- og oppvekstområder» (min utheving).
Ordbruken minner om uttalelser fra fiskerihold om at de som eier fiskekvotene, også eier fiskeressursene. Eller som trålerskipperen som fortalte en ungdom som ville bli fisker: «Har du ikke kvoter, har du ingenting på havet å gjøre.» En påstand om at fiskerne eier havet er like lite logisk som at yrkessjåførene eier veiene i Norge, at de parktilsatte eier parkene, eller som om de ansatte i forsvaret eier de militære områdene.
Vel påstod i sin tid Svein Ludvigsen fra Høyre at fiskekvoter skulle være evigvarende (han brukte ordet tidsuavgrensede), og etter det har diverse griske gamle gubber med fiskekvoter også av og til latt som om de norske fiskeressursene tilhører dem. Høyesterett tilbakeviste jo at dette var tilfelle – det finnes ingen evigvarende fiskekvoter. Det hindrer ikke at høyresida i norsk politikk stadig forsøker å endre dette.
Fiskebåt påpeker ganske riktig at det er for lite kunnskap om havgående vindkraftverk og eventuelle skadevirkninger på miljøet, og de har selvfølgelig rett i at dette først må sees på før man går i gang med store planer. Det eksisterer allerede slike kraftverk, så vurderinger kan baseres på kunnskap. I mellomtiden må det selvfølgelig ikke legges havvindanlegg nær viktige gytefelt samt nord for 62. breddegrad.
Men en unyansert påstand om «At etablering av vindkraftanlegg til havs vil legge beslag på store og viktige fiskefelt», er lite logisk. Slike anlegg kan kanskje heller kombineres med marint vern, som kan sikre at noe fisk og sjøliv kan få lov til å vokse opp i beskyttede oppvekstområder. De kan dermed heller beskytte disse ressursene mot trålere som bevist ødelegger oppvekstområder. Jeg har dokumentert trålere som lenge planmessig ødela korallrev i min bok «Fiskehistorier».
For tyve år siden vedtok Stortinget hvilke områder langs kysten og til havs som skal vernes. I 2010 forpliktet også Norge seg til å verne 10 prosent havnatur innen 2020. På tross av dette har Norge i dag bare «vernet» 0,5 prosent av norske hav- og kystområder. Norge befinner seg på bunnen av lista over land med marine verneområder.
Den havgående fiskeflåten står for øvrig for 2,5 prosent av norske CO2-utslipp. At de som høster sild, makrell og annen pelagisk fisk, er klimavinnere per kilo mat høstet, endrer ikke på at trålere er blant de aller største klimaverstigene.
De viltlevende marine ressursene er folkets eiendom i henhold til havressurslova § 2, gammel sedvane og lov. Grunnprinsippet om at fisken eies av folket, er anerkjent flere ganger av Stortinget. Selv om ressursene eies av fellesskapet, forvaltes tilgangen til ressursen av fiskerimyndighetene.
De som lenge har prøvd å tilegne seg eiendomsretten til fellesskapets fiskeressurser, bør spare seg krokodilletårer om at kraften vil tilfalle andre land. Dersom det nåværende storting har litt vett i skallen, behøver det slettes ikke gå slik, men det forutsetter at den brede grønne og røde venstresida samarbeider om å sikre nasjonalt eierskap til slike ressurser. Eller i verste fall at vi sikrer en høy og fornuftig skattlegging av den, slik vi gjorde med olja.
herringroe@hotmail.com
Fiskerederne eier ikke havet
Henning Røed,
sakprosaforfatter
HAVVIND
Fiskebåt er en organisasjon for den norske havgående fiskeflåten og sysselsetter om lag halvparten av norske heltidsfiskere. I et innlegg 25. januar skriver to representanter: «Våre medlemsfartøy står for over 70 prosent av verdien av førstehåndsomsetningen av fisk, samt sysselsetter om lag halvparten av norske heltidsfiskere. Vi registrerer et økende press fra nye næringer om å ta i bruk våre havområder. Dette gjelder spesielt etablering av vindkraftverk på viktige fiske-, gyte- og oppvekstområder» (min utheving).
Ordbruken minner om uttalelser fra fiskerihold om at de som eier fiskekvotene, også eier fiskeressursene. Eller som trålerskipperen som fortalte en ungdom som ville bli fisker: «Har du ikke kvoter, har du ingenting på havet å gjøre.» En påstand om at fiskerne eier havet er like lite logisk som at yrkessjåførene eier veiene i Norge, at de parktilsatte eier parkene, eller som om de ansatte i forsvaret eier de militære områdene.
Vel påstod i sin tid Svein Ludvigsen fra Høyre at fiskekvoter skulle være evigvarende (han brukte ordet tidsuavgrensede), og etter det har diverse griske gamle gubber med fiskekvoter også av og til latt som om de norske fiskeressursene tilhører dem. Høyesterett tilbakeviste jo at dette var tilfelle – det finnes ingen evigvarende fiskekvoter. Det hindrer ikke at høyresida i norsk politikk stadig forsøker å endre dette.
Fiskebåt påpeker ganske riktig at det er for lite kunnskap om havgående vindkraftverk og eventuelle skadevirkninger på miljøet, og de har selvfølgelig rett i at dette først må sees på før man går i gang med store planer. Det eksisterer allerede slike kraftverk, så vurderinger kan baseres på kunnskap. I mellomtiden må det selvfølgelig ikke legges havvindanlegg nær viktige gytefelt samt nord for 62. breddegrad.
Men en unyansert påstand om «At etablering av vindkraftanlegg til havs vil legge beslag på store og viktige fiskefelt», er lite logisk. Slike anlegg kan kanskje heller kombineres med marint vern, som kan sikre at noe fisk og sjøliv kan få lov til å vokse opp i beskyttede oppvekstområder. De kan dermed heller beskytte disse ressursene mot trålere som bevist ødelegger oppvekstområder. Jeg har dokumentert trålere som lenge planmessig ødela korallrev i min bok «Fiskehistorier».
For tyve år siden vedtok Stortinget hvilke områder langs kysten og til havs som skal vernes. I 2010 forpliktet også Norge seg til å verne 10 prosent havnatur innen 2020. På tross av dette har Norge i dag bare «vernet» 0,5 prosent av norske hav- og kystområder. Norge befinner seg på bunnen av lista over land med marine verneområder.
Den havgående fiskeflåten står for øvrig for 2,5 prosent av norske CO2-utslipp. At de som høster sild, makrell og annen pelagisk fisk, er klimavinnere per kilo mat høstet, endrer ikke på at trålere er blant de aller største klimaverstigene.
De viltlevende marine ressursene er folkets eiendom i henhold til havressurslova § 2, gammel sedvane og lov. Grunnprinsippet om at fisken eies av folket, er anerkjent flere ganger av Stortinget. Selv om ressursene eies av fellesskapet, forvaltes tilgangen til ressursen av fiskerimyndighetene.
De som lenge har prøvd å tilegne seg eiendomsretten til fellesskapets fiskeressurser, bør spare seg krokodilletårer om at kraften vil tilfalle andre land. Dersom det nåværende storting har litt vett i skallen, behøver det slettes ikke gå slik, men det forutsetter at den brede grønne og røde venstresida samarbeider om å sikre nasjonalt eierskap til slike ressurser. Eller i verste fall at vi sikrer en høy og fornuftig skattlegging av den, slik vi gjorde med olja.
herringroe@hotmail.com