Et hav av muligheter…

Just ordinary plastic people

Just ordinary plastic people
Henning Røed, sakprosaforfatter


En søndag ettermiddag like før jul, en gang på 1980-tallet, hadde jeg tid før sjuer’n på kino, og kikket i butikkvinduer langs Karl Johan.
Jeg gledet meg til Tanums utstilling over høstens bøker, men det sto et par der, så jeg ventet på at de skulle flytte seg.
«The fire store», sa dama på bredt amerikansk. «Have you read it?»
«No.»
Hun bøyde seg ned og leste på bokryggen. «It’s by Ibsen! I thought you said that you had read everything by Ibsen?»
«Not everything! Only those books that have been translated.»
«And you never heard about
The fire store before?»
«No. It must be something newly translated. Let’s buy it tomorrow», sa mannen med ivrig stemme.
«It’s in several books.»
«It’s really weird. Ok, I am thirsty. Let’s get a drink.»
Paret forsvant ogendelig kunne jeg også få dekket min nysgjerrighet om denne helt nye Ibsen-boka – «The fire store». Der i utstillingsvinduet stod fire tykke bøker flott innbundet i svart skinn. Tydeligvis en serie. Jeg leste:
De fire store. Aha! Gyldendals forsøk på å skape blest om Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. De fire store. Noen ville bli skuffet i morgen.
Jeg kom på kommentaren til faren til min amerikanske kjæreste i et fancy middagsselskap i Washington D.C., der han hadde spøkt om min norske bakgrunn.
«Norway has one great artist in each artform», hadde han erklært. «One world famous writer, one great composer and one great painter.» Og så kom punchlinen: «But only one in each artform!»
Tilhørerne hadde ledd godt, og han hadde nok et poeng. For hvem i USA kjente til de tre andre i firkløveret. På den andre siden, den gang som nå var det 70 ganger flere amerikanere enn nordmenn. Hadde USA 70 verdensberømte kunstnere innen hver av disse kunstformene? Det hadde jeg nok vært altfor høflig til å påpeke dersom jeg hadde vært der.
Etter filmen var ferdig, passerte jeg restaurant Regnbuen idet de samme to amerikanerne forlot stedet.
«So, what do you think?»
«About what?»
«About the people there …»
«Oh! Just ordinary plastic people!»
For noen få år siden slo det meg at det kunne ha blitt en flott tittel på en roman i Ibsens ånd. Just ordinary plastic people.
En bok om en sivilisasjon som var blitt så forblindet av oljepenger at de ikke maktet å se at de var i ferd med å drukne havet og kysten i plastsøppel. Et hav som hadde gitt dette folket mat og inntekter i over tusen år.
Just ordinary plastic people.

herringroe­@hotmail.com