Et hav av muligheter…

Vant jeg?

Vant jeg?
Henning Røed,
sakprosaforfatter

En sommerdag på 1960-tallet trakk nabogutten Georg meg til side og fortalte hviskende at Hortens raskeste mann skulle kappkjøre med en svensk raggar. Raggaren hadde fått høre at Dan hadde rekorden i å kjøre fortest mellom Tønsberg og Horten, og hadde utfordret han til et kappløp klokka tre på natta. «Ingen voksne må få vite noe,» sa Georg så streng som bare en tolvåring kan være.

Ikke bare hadde Dan rekorden mellom Tønsberg og Horten, men han skulle også ha rekorden i å rygge mellom de to byene. Men hvordan skulle jeg få sett det hemmelige kappløpet? Vi hadde bare én vekkerklokke, og den var faren min sjef for. Heldigvis var det sommerferie, og tolv år gamle jeg var fiskgal, så jeg ymta frempå til fatter’n at det visstnok skulle være bra morrafiske på Borrevannet. Om jeg kunne få låne vekkerklokka?

Midt på natta kvelte jeg ringinga, dro på meg klærne og lurte meg lydløst ut. Jeg kasta meg på sykkelen og raste ned Skolegata til Storgata, der flokker av forventningsfulle ungdommer hadde samlet seg. Jeg sykla ned til torget, som var målet for kappkjøringa, og bestemte meg for å stoppe på hjørnet, like ved der trappene førte ned til torget. Der hadde jeg utsikt både ned til torget og langt oppover Storgata, der bilene ville dukke opp.

I det fjerne hørte jeg brølet fra et par biler, og brått kom de rasende side om side. Svenskens topptrimma Volvo Amazon lå et hestehode foran Dans amerikaner, men enda verre var det at han hadde innersporet. Dermed ville han lede hele langsida ned langs torget og ville kunne ta innersvingen på Dan og komme først. Rett før de nådde frem til hjørnet, bremsa derfor Dan opp, slapp svensken forbi og tok sikte på trappene. Folk kasta seg til side, og Dans amerikaner fløy ned trappene, gjorde saltomortale, og landet på taket med et brak.

Før jeg visste det, var jeg nede ved bilen. Det lå knust glass over alt, og hjulene spant fortsatt. Jeg kasta meg ned ved døra til førersetet. Dan hang med hodet rett ned, og det rant blod nedover halsen og ansiktet. Sakte snudde han seg mot meg. «Vant jeg?»

Han fikk visstnok 63 beinbrudd og lå flere måneder på sykehus, før han dukka opp på krykker i nabolaget. Jeg satt av og til i bilvraket. Det sto på bukker uten hjul i hagen til mora hans og lukta av gammelt lær og var full av sukkerbitstore glassbiter. Den kom nok aldri mer på veien, men alle hortentotter var enige om hvem som hadde vinni.

Herringroe@hotmail.com