Line, gøtt og hampehauer
15/08/20 12:00
Klassekampen 15-08-2020
Line, gøtt og hampehauer
I DAG - Henning Røed, saksprosaforfatter
Da Carl, sønn av Nils Ingemarsson, skulle registrere seg ved universitetet i Lund, tok han etternavnet von Linné etter et stort lindetre på tunet på farsgården Jonsboda i Småland.
I Sverige var lind ett av de viktigste «vårdträd», som man mente bar slektens lykke og velferd, og som ofte ble regnet som et hellig tre. Også i Norge var linden hellig, samt sterkt knyttet til kjærlighetsgudinnen Frøya.
På latin heter lind Tilia cordata. Basten, altså den delen av treet som er mellom barken og veden, var særlig nyttig og ble brukt til å lage tau og fiskeliner. Line er jo et langt fiskesnøre, der det med noen meters mellomrom henger en fortom med en agnet krok.
Man skulle kanskje tro at ordet line stammet fra lind, men det kommer visstnok fra planten lin, som også skal ha blitt brukt til å lage fiskesnører.
Bast gir også opphavet til utrykket bastet og bundet. Bast ble flekket av unge lindetrær og lagt i vann i flere uker. Så ble den splittet opp i lange remser. Kveiteliner var før i tiden ofte laget av lindebast, trolig med fortom laget av tagl fra hestehaler. Tre eller flere hår ble flettet til man hadde et snøre som var sterkt nok. Lindebast var salgsvare her til langt ut på 1900-tallet og lindetrærnes viktighet gjenspeiles i en mengde stedsnavn.
Da engelske Dame Juliana Berner skrev den første boken om sportsfiske i 1496, anbefalte hun hestetagl som fortom. Tidligere ble fortommene laget av tarmene til katter eller av såkalt wormgut fra silkeormens spinnkjertel. Derav nok det norske ordet gut (uttales «gøtt»
, som fortsatt brukes for fiskesnøre mange steder.
Ernst Hemingway beskriver hvordan fiskeren i «Den gamle mannen og havet» måtte kutte snørene: «Når det er gjort, er jeg to hundre favner med god katalansk cordel fattigere.»
Cordel på Hemingways tid var laget av hamp. Tyskere og hanseater solgte hamp til norske fiskere og fiskesnører av hamp var lenge enerådende.
På nordvestlandet ble hamp også lenge brukt til å binde fiskegarn. De som jobbet med dette pleide visstnok å varme seg ved å brenne hamperester og frø på kalde vinterdager. Det fortelles at de skal ha blitt rusa på denne røyken, og lokalt ble de derfor kalt hampehuer eller hampehauer, som betydde tosk (fra torsk!). Et godt og selvforklarende uttrykk som kanskje burde tas i bruk igjen?
herringroe@hotmail.com
Line, gøtt og hampehauer
I DAG - Henning Røed, saksprosaforfatter
Da Carl, sønn av Nils Ingemarsson, skulle registrere seg ved universitetet i Lund, tok han etternavnet von Linné etter et stort lindetre på tunet på farsgården Jonsboda i Småland.
I Sverige var lind ett av de viktigste «vårdträd», som man mente bar slektens lykke og velferd, og som ofte ble regnet som et hellig tre. Også i Norge var linden hellig, samt sterkt knyttet til kjærlighetsgudinnen Frøya.
På latin heter lind Tilia cordata. Basten, altså den delen av treet som er mellom barken og veden, var særlig nyttig og ble brukt til å lage tau og fiskeliner. Line er jo et langt fiskesnøre, der det med noen meters mellomrom henger en fortom med en agnet krok.
Man skulle kanskje tro at ordet line stammet fra lind, men det kommer visstnok fra planten lin, som også skal ha blitt brukt til å lage fiskesnører.
Bast gir også opphavet til utrykket bastet og bundet. Bast ble flekket av unge lindetrær og lagt i vann i flere uker. Så ble den splittet opp i lange remser. Kveiteliner var før i tiden ofte laget av lindebast, trolig med fortom laget av tagl fra hestehaler. Tre eller flere hår ble flettet til man hadde et snøre som var sterkt nok. Lindebast var salgsvare her til langt ut på 1900-tallet og lindetrærnes viktighet gjenspeiles i en mengde stedsnavn.
Da engelske Dame Juliana Berner skrev den første boken om sportsfiske i 1496, anbefalte hun hestetagl som fortom. Tidligere ble fortommene laget av tarmene til katter eller av såkalt wormgut fra silkeormens spinnkjertel. Derav nok det norske ordet gut (uttales «gøtt»
, som fortsatt brukes for fiskesnøre mange steder.Ernst Hemingway beskriver hvordan fiskeren i «Den gamle mannen og havet» måtte kutte snørene: «Når det er gjort, er jeg to hundre favner med god katalansk cordel fattigere.»
Cordel på Hemingways tid var laget av hamp. Tyskere og hanseater solgte hamp til norske fiskere og fiskesnører av hamp var lenge enerådende.
På nordvestlandet ble hamp også lenge brukt til å binde fiskegarn. De som jobbet med dette pleide visstnok å varme seg ved å brenne hamperester og frø på kalde vinterdager. Det fortelles at de skal ha blitt rusa på denne røyken, og lokalt ble de derfor kalt hampehuer eller hampehauer, som betydde tosk (fra torsk!). Et godt og selvforklarende uttrykk som kanskje burde tas i bruk igjen?
herringroe@hotmail.com