Et hav av muligheter…

Et nattlig møte

Klassekampen 08-10-2018
Et nattlig møte

Henning Røed

En tidlig morgen etter et langt og hyggelig nachspiel rusla jeg hjemover. Det var en vakker månelys forsommernatt, og jeg nøt duften av blomstrende trær og busker som den lille vestfoldbyen kunne by på.

Jeg ruslet oppover en bakke i et rolig villastrøk. Ved en hage duftet det ekstra sterkt. Jeg lente meg mot et gjerde hvor jeg hadde utsikt til hagen som lå noen meter nedenfor. Der var det en gressplen omgitt av duftende busker på alle kanter, og de mørke vinduene i det lille trehuset røpet at alle sov.

Det var da jeg ble var at det raslet i buskene rett nedenfor meg. Ut på plenen kom det en liten rødrevunge som snuste ned på bakken. Den var som en hundehvalp på jakt etter noe spiselig på et kjøkkengulv. Den var lett synlig i månelyset og lot seg tydeligvis lede av nesa.

Det var da den andre deltageren i denne historien åpenbarte seg – en liten loddott av en grevlingunge som dukket opp på den andre siden av plenen. Den lot seg også lede av sin nese, som nærmest var limt fast til gressteppet. Hoi, hvor skal dette ende, tenkte jeg.
I begynnelsen befant de seg bare rundt ti meter fra hverandre, men ingen av dem oppdaget den andre. Begge lot seg lede av nesa, som tydeligvis var på sporet av noe spennende. Til å begynne med virket det som om begge var konsentrert om sin del av plenen, og jeg bare ventet på at de skulle oppdage hverandre.

Det gjorde de ikke. På et tidspunkt våget begge seg lenger ut på gressplenen, og som om begge hadde en magnet i nesa, ble de sakte, men ubønnhørlig dratt mot samme sted. Brått sto de nese mot nese. Begge to skvatt en meter bakover før de i et tidels sekund kikket overrasket rett på hverandre. Deretter skvatt de lynraskt hver til sitt, og plenen var atter øde.

Det var nesten som regissert – som en slags en Disney-tegnefilm om to dyreungers første møte med hverandre. Men i dette tilfelle tror jeg nok nesene må få skylda. Jovisst luktet de noe – noe vilt og spennende – og nesene ledet dem rett på hverandre.
På veien hjem klarte jeg ikke å holde meg, men brøt ut i latter flere ganger. Den absurde episoden hadde vært urkomisk.

Trolig tok ikke hele intermessoet mange sekundene, men jeg kan fortsatt se det for meg og særlig der de et øyeblikk lurer på om de hadde funnet seg en ny venn. Før redselen for det ukjente grep dem, og de begge skvatt hvert til sitt.

Herringroe@hotmail.com