Vi streiker!
09/03/18 12:00
Klassekampen 2018-03-09
Vi streiker!
Henning Røed
«Vi streiker,» sa jeg. «Hva?» sa fatter’n forvirret. «Vi vil ikke lengre spise fisk til middag fem ganger i uka. Det er altfor ofte!» Lillebror Lasse på ti nikket solidarisk. «De andre barna i blokka må bare spise fisk et par ganger i uka,» la jeg til. Fatter’n tenkte seg litt om – det var jo han som fiska alt vi spiste, og han likte virkelig fisk.
«Hva hvis jeg gir dere penger en dag i uka, og så kan dere kjøpe det dere selv vil, foreslo han. Så blir det bare fisk fire ganger i uka.» «Ja,» sa vi i kor.
Pappa var skikkelig fiskegal. I sommerferien vekka han oss i fire tida på morran og fikk losa oss inn i bilen og kjørte ned til Fyllinga. Småbåthavna som ligger sentralt i Horten. Han starta påhengeren og svingte Rana-jolla ut i retning mot Krakken eller en annen makrellplass. Hvis det lå masse båter ankra opp et sted dro vi ofte dit. Der kunne det ligge over hundre båter – med et par tre spente fiskere i hver båt. Alle var spente på om makrellens morrabett skulle slå til. At den stripete rovfisken skulle nappe i seg brislingen vi hadde på kroken. Timene gikk i åndeløs spenning og hvis en eller annen reiste seg brått eller begynte å dra opp snøret våkna folk og fulgte spent med. Hvis det ble vippa en sprellende makrell over ripa steg spenningen forventningsfullt. «Hvor dypt fikk du’n?» kunne noen rope, mens andre lempa uti et par snører til på litt forskjellig dybder. De skulle ikke gå glipp av bettet.
Fikk vi ikke napp, håpet vi at stimen skulle komme innom igjen. Ble det ikke noe skikkelig bett dro den ene etter den andre dreggen for å rekke jobben på Verven–Hortens Verft. Til slutt var det ofte bare oss igjen. Hadde vi ikke fått fisk dro vi til Bastøbukta og la oss til på grunt vann. Der spiste vi frokost i båten, bada og sov litt før vi prøvde formiddagsbettet. Beit det ikke da heller dro vi som oftest hjem.
Men mye oftere fikk vi masse makrell, som vi solgte i Fyllinga. Der venta håpefulle som ville ha fersk makrell og særlig dersom vi kom inn da de akkurat hadde slutta på Verven. «Har du noe fisk Tassen», kunne de som kjente fatter’n rope fra kaikanten før vi hadde lagt til. Noen ganger solgte vi alt, men som oftest spart vi noe fisk og dro innom tante Ingrid eller onkel Erling. Tante Ingrid hadde jobbet mesteparten av livet i Johnsens fiskeforretning og tok også bladhvitting og småflyndrer. Hadde vi mer til overs sendte fatter’n oss ut for å selge til naboene i blokkene i Thoresens gate. I begynnelsen skamma vi oss over det, men det var før vi så hvor glade folk ble eller når de vi ikke hadde vært innom spurte oss hvorfor vi ikke hadde banka på til dem også.
herringroe@hotmail.com
Vi streiker!
Henning Røed
«Vi streiker,» sa jeg. «Hva?» sa fatter’n forvirret. «Vi vil ikke lengre spise fisk til middag fem ganger i uka. Det er altfor ofte!» Lillebror Lasse på ti nikket solidarisk. «De andre barna i blokka må bare spise fisk et par ganger i uka,» la jeg til. Fatter’n tenkte seg litt om – det var jo han som fiska alt vi spiste, og han likte virkelig fisk.
«Hva hvis jeg gir dere penger en dag i uka, og så kan dere kjøpe det dere selv vil, foreslo han. Så blir det bare fisk fire ganger i uka.» «Ja,» sa vi i kor.
Pappa var skikkelig fiskegal. I sommerferien vekka han oss i fire tida på morran og fikk losa oss inn i bilen og kjørte ned til Fyllinga. Småbåthavna som ligger sentralt i Horten. Han starta påhengeren og svingte Rana-jolla ut i retning mot Krakken eller en annen makrellplass. Hvis det lå masse båter ankra opp et sted dro vi ofte dit. Der kunne det ligge over hundre båter – med et par tre spente fiskere i hver båt. Alle var spente på om makrellens morrabett skulle slå til. At den stripete rovfisken skulle nappe i seg brislingen vi hadde på kroken. Timene gikk i åndeløs spenning og hvis en eller annen reiste seg brått eller begynte å dra opp snøret våkna folk og fulgte spent med. Hvis det ble vippa en sprellende makrell over ripa steg spenningen forventningsfullt. «Hvor dypt fikk du’n?» kunne noen rope, mens andre lempa uti et par snører til på litt forskjellig dybder. De skulle ikke gå glipp av bettet.
Fikk vi ikke napp, håpet vi at stimen skulle komme innom igjen. Ble det ikke noe skikkelig bett dro den ene etter den andre dreggen for å rekke jobben på Verven–Hortens Verft. Til slutt var det ofte bare oss igjen. Hadde vi ikke fått fisk dro vi til Bastøbukta og la oss til på grunt vann. Der spiste vi frokost i båten, bada og sov litt før vi prøvde formiddagsbettet. Beit det ikke da heller dro vi som oftest hjem.
Men mye oftere fikk vi masse makrell, som vi solgte i Fyllinga. Der venta håpefulle som ville ha fersk makrell og særlig dersom vi kom inn da de akkurat hadde slutta på Verven. «Har du noe fisk Tassen», kunne de som kjente fatter’n rope fra kaikanten før vi hadde lagt til. Noen ganger solgte vi alt, men som oftest spart vi noe fisk og dro innom tante Ingrid eller onkel Erling. Tante Ingrid hadde jobbet mesteparten av livet i Johnsens fiskeforretning og tok også bladhvitting og småflyndrer. Hadde vi mer til overs sendte fatter’n oss ut for å selge til naboene i blokkene i Thoresens gate. I begynnelsen skamma vi oss over det, men det var før vi så hvor glade folk ble eller når de vi ikke hadde vært innom spurte oss hvorfor vi ikke hadde banka på til dem også.
herringroe@hotmail.com