Skvæk! En liten tropisk storm - del to
02/09/21 11:00
Klassekampen 02-09-2021
Skvæk! – En liten storm, del to
Henning Røed,
sakprosaforfatter
Den lille fijianske turistøya het Beachcomber og var så liten at det bare tok bare ti minutter å gå rundt den. Et grønt tropisk paradis omgitt av azurblått hav og noen av verdens flotteste korallrev. Lange gylne sandstrender var vanligvis fylt opp av et hundretalls unge turister. Hver dag fylt med turer og aktiviteter. Hver natt party. Men ikke i dag.
Som fortalt om i petiten i går, hadde betjeningen varslet om en syklon. Vi, en liten gruppe turister, hadde blitt igjen for å oppleve en tropisk storm. Samme kveld hadde vi måtte først rømme fra ett hus, og så ett til. Disse ble revet i fillebiter mens vi var inne i dem. Nå løp vi gjennom stormen til en lav betongbunkers uten vinduer, som viste seg å være øyas matvarelager. Turister og fijianere fant plasser om hverandre. Jeg fant meg en rissekk, men det ble ikke mye søvn. Bråket fra syklonen var helt utrolig. Det var som om noen hadde tapet fast to støvsugere på maks volum på hver sin side av hodet ditt. Neste ettermiddag var syklonen over, og vi slapp ut. Svære korallblokker lå slengt langt opp på land, mens minigolfbanen hadde havnet ute i havet. Der hvor bungalowene våre hadde vært, avslørte tomme plattinger hvor husene hadde stått. Vi hadde overnattet i den siste hele bygningen på øya. Kokospalmene hadde mistet toppene, og det var ikke et eneste blad igjen på trær eller busker. Øya var naken og ribbet, som om den var blitt rammet av en tropisk vinter. Så mye av strendene var borte, at det nå tok bare fem minutter å gå rundt øya.
Jeg hørte en rar lyd fra drivgodset, og der satt den mest forpjuskete makrellterna jeg har sett i hele mitt liv – den så ut som om den hadde tilbrakt en natt i sentrifuga på en vaskemaskin på full guffe. Jeg løftet den forsiktig opp etter den ene vingespissen, og den var omtrent livløs. «Skvæk», sa den. En lyd som ville passet bedre i en snakkeboble i en tegneserie. Den så ut som om ingenting mer kunne skade den, men for sikkerhets skyld la jeg den opp på en korallblokk, der krabbene ikke ville kunne nå den.
Det slo meg at dersom huset og landsbyen din ble ødelagt flere ganger i året av slike stormer, måtte det bli kostbart og veldig slitsomt. Det kunne heller ikke være lett å drive med turisme, fiske eller annen næringsvirksomhet hvis alt du bygde opp ble rasert flere ganger i året. Vil global oppvarming også gi oss mange slike årlige stormer – er dette fremtiden vår?
Herringroe@hotmail.com
Skvæk! – En liten storm, del to
Henning Røed,
sakprosaforfatter
Den lille fijianske turistøya het Beachcomber og var så liten at det bare tok bare ti minutter å gå rundt den. Et grønt tropisk paradis omgitt av azurblått hav og noen av verdens flotteste korallrev. Lange gylne sandstrender var vanligvis fylt opp av et hundretalls unge turister. Hver dag fylt med turer og aktiviteter. Hver natt party. Men ikke i dag.
Som fortalt om i petiten i går, hadde betjeningen varslet om en syklon. Vi, en liten gruppe turister, hadde blitt igjen for å oppleve en tropisk storm. Samme kveld hadde vi måtte først rømme fra ett hus, og så ett til. Disse ble revet i fillebiter mens vi var inne i dem. Nå løp vi gjennom stormen til en lav betongbunkers uten vinduer, som viste seg å være øyas matvarelager. Turister og fijianere fant plasser om hverandre. Jeg fant meg en rissekk, men det ble ikke mye søvn. Bråket fra syklonen var helt utrolig. Det var som om noen hadde tapet fast to støvsugere på maks volum på hver sin side av hodet ditt. Neste ettermiddag var syklonen over, og vi slapp ut. Svære korallblokker lå slengt langt opp på land, mens minigolfbanen hadde havnet ute i havet. Der hvor bungalowene våre hadde vært, avslørte tomme plattinger hvor husene hadde stått. Vi hadde overnattet i den siste hele bygningen på øya. Kokospalmene hadde mistet toppene, og det var ikke et eneste blad igjen på trær eller busker. Øya var naken og ribbet, som om den var blitt rammet av en tropisk vinter. Så mye av strendene var borte, at det nå tok bare fem minutter å gå rundt øya.
Jeg hørte en rar lyd fra drivgodset, og der satt den mest forpjuskete makrellterna jeg har sett i hele mitt liv – den så ut som om den hadde tilbrakt en natt i sentrifuga på en vaskemaskin på full guffe. Jeg løftet den forsiktig opp etter den ene vingespissen, og den var omtrent livløs. «Skvæk», sa den. En lyd som ville passet bedre i en snakkeboble i en tegneserie. Den så ut som om ingenting mer kunne skade den, men for sikkerhets skyld la jeg den opp på en korallblokk, der krabbene ikke ville kunne nå den.
Det slo meg at dersom huset og landsbyen din ble ødelagt flere ganger i året av slike stormer, måtte det bli kostbart og veldig slitsomt. Det kunne heller ikke være lett å drive med turisme, fiske eller annen næringsvirksomhet hvis alt du bygde opp ble rasert flere ganger i året. Vil global oppvarming også gi oss mange slike årlige stormer – er dette fremtiden vår?
Herringroe@hotmail.com