Et hav av muligheter…

We lucky

Klassekampen 25-04-2019
We lucky!
Henning Røed, marinbiolog

Jeg hadde fått haik med en longtailbåt mellom to øyer langt ute i Andammerhavet. De var skikkelig flaks, fordi vanligvis ville jeg brukt to dager på turen, inklusive en overnatting på fastlandet. Kapteinen, en sjønomade, var kjent som litt av en rabagast og for ikke å kunne et ord engelsk.

Vi hadde fire timer i åpent hav foran oss, men solen strålte fra skyfri himmel. Etter en snau time stoppet motoren, og vi drev for vær og vind, mens kapteinen prøvde å reparere. Det var da det gikk opp for meg at jeg nok ikke hadde hatt så mye flaks som jeg hadde trodd.
Båten var i elendig stand, og det lekket inn vann. Det var monsuntid, og blåsvarte skyer tårnet seg truende opp i horisonten. Etter en time begynte det å pøsregne, og kapteinen pekte på en plastkanne og mimet at jeg måtte øse. Vannet rakk meg allerede halvveis opp på leggen. Vi drev rett utover i retning Afrika. Etter en stund mimet jeg å kaste ut en dregg, men han bare ristet på hodet. Dregg hadde han ikke! Himmelen åpnet seg, og båten fylte seg med vann. Jeg øste i mange timer, inntil det føltes som om armene skulle falle av. Uansett hvor hardt jeg øste, økte vannstanden. Bare dersom jeg tømte en full kanne hver syvende sekund steg det ikke ytterligere. Jeg satt i vann opp til knærne. Da grep kapteinen øsekaret og øste inntil vannivået bare nådde leggene.

Til slutt, etter fem–seks timer, mens vi ubønnhørlig hadde drevet ut på storhavet, så det ut som om han hadde gitt opp. Igjen overtok han øsekaret, og øste som en gal i en halv time. Han nærmest tømte båten for vann. Trolig ny verdensrekord i øsing. Deretter kastet han seg ned på knærne i bunnen av båten og begynte frenetisk å rote i det desimetertykke mudderlaget. Hadde det rabla helt for’n? Nei da! Gledestrålende fant han et ødelagt tannhjul i mudderet.

Smilende viste han meg at den bare manglet en tredjedel av tennene. Han fjernet det enda mer ødelagte tannhjulet fra motoren og satte inn det «nye». Motoren startet opp og i syv timer hakket vi oss sakte fremover, inntil motoren til slutt stoppet for godt. Vi var tomme for bensin.

Det var da sola dukket ned under det lave skydekket og åpenbarte et mirakel. I det fjerne lyste det i øya Koh Talay – vårt mål. Vi grep hver vår plankebit og padlet inn. Idet mørket senket seg, nådde vi stranda.

Jeg grep ryggsekken og hoppet i land. Det er da kapteinen sier de eneste ordene på hele den 14 timer lange turen. We lucky, sa han. Yes, svarte jeg. We lucky.

herringroe@hotmail.com