Romjulsbølgen
28/12/21 12:00
Klassekampen 28-12-2021
Romjulsbølgen
Henning Røed, sakprosaforfatter
Den enorme bølgen som rundet odden et par hundre meter ute på venstre side av bukta, var intet fata morgana, til det bråket den altfor mye. Den fosset frem langt opp i vegetasjonen og måtte være minst åtte meter høy. En tsunami, tenkte jeg vettskremt. Dette var andre juledag i desember 2004, og jeg var på ferie på en liten øy i Thailand.
Bølgen rev med seg båter og slo dem til pinneved mot oppankra båter. Lyden var som pistolskudd. Flere av sjønomadene stupte ut i den frådende sjøen for å redde båtene sine. Det mest absurde var at helt i fronten av bølgen svømte en flere meter lang hai. Den skjente forbi i øyenhøyde, som om vi var i en haitunnel i et akvarium. Bortsett fra at denne ikke svinset sakte fremover, men svømte for livet.
Bølgen reiste seg høyere mot land og vi løp. Da vannet så vidt klart å ta meg igjen holdt jeg på å tråkke på en giftslange som var blitt spylt ut av vegetasjonen. Atter på trygg grunn så jeg hvordan bølgen og vrakrestene snudde utover, men hvor var det blitt av fiskerne? Og hvorfor i all verden hadde de være så idiotiske at de hoppet uti for å redde noen skarve båter? Svaret var selvfølgelig at båtene var livsgrunnlaget deres.
Sjokkerte familiemedlemmer begynte å rope høyt av redsel. «Der!» skrek en stemme. På høyre siden av bukta, i den glisne mangroveskogen dukket fiskerne opp. Mange blødde, og flere trengte hjelp, men de fleste vasset mot land for egen maskin. Siden de var flinke svømmere hadde de klart seg. Advarende rop varslet om enda en ny bølge, denne gangen fra den andre siden av bukta. Fiskerne løp de sist meterne opp på land, men denne bølge skvalpet bare så vidt over høyvannsmerket.
Hadde tsunamibølgen kommet noen minutter senere skulle vennene mine og jeg ha vasset ut til en av båtene i bukta. Bare flaks gjorde at jeg forlangte å reparere en fiskesnelle før vi dro ut. Dette var den mest dødelige tsunamiene i moderne historie, med over 250.000 døde. Selv overlevde jeg kun ved ren flaks.
Sjønomadene er animister og mener at naturen er besjelet. Mange av dem så tsunamien som en straff fordi de ikke hadde tatt godt nok vare på havet. De neste ukene holdt de dessuten helt opp med å spise sjømat. De fryktet for å bli kannibaler ved at fisk og krabber hadde spist av døde mennesker. Selve spiskammeret til havets eget folk var blitt fordervet.
herringroe@hotmail.com
Romjulsbølgen
Henning Røed, sakprosaforfatter
Den enorme bølgen som rundet odden et par hundre meter ute på venstre side av bukta, var intet fata morgana, til det bråket den altfor mye. Den fosset frem langt opp i vegetasjonen og måtte være minst åtte meter høy. En tsunami, tenkte jeg vettskremt. Dette var andre juledag i desember 2004, og jeg var på ferie på en liten øy i Thailand.
Bølgen rev med seg båter og slo dem til pinneved mot oppankra båter. Lyden var som pistolskudd. Flere av sjønomadene stupte ut i den frådende sjøen for å redde båtene sine. Det mest absurde var at helt i fronten av bølgen svømte en flere meter lang hai. Den skjente forbi i øyenhøyde, som om vi var i en haitunnel i et akvarium. Bortsett fra at denne ikke svinset sakte fremover, men svømte for livet.
Bølgen reiste seg høyere mot land og vi løp. Da vannet så vidt klart å ta meg igjen holdt jeg på å tråkke på en giftslange som var blitt spylt ut av vegetasjonen. Atter på trygg grunn så jeg hvordan bølgen og vrakrestene snudde utover, men hvor var det blitt av fiskerne? Og hvorfor i all verden hadde de være så idiotiske at de hoppet uti for å redde noen skarve båter? Svaret var selvfølgelig at båtene var livsgrunnlaget deres.
Sjokkerte familiemedlemmer begynte å rope høyt av redsel. «Der!» skrek en stemme. På høyre siden av bukta, i den glisne mangroveskogen dukket fiskerne opp. Mange blødde, og flere trengte hjelp, men de fleste vasset mot land for egen maskin. Siden de var flinke svømmere hadde de klart seg. Advarende rop varslet om enda en ny bølge, denne gangen fra den andre siden av bukta. Fiskerne løp de sist meterne opp på land, men denne bølge skvalpet bare så vidt over høyvannsmerket.
Hadde tsunamibølgen kommet noen minutter senere skulle vennene mine og jeg ha vasset ut til en av båtene i bukta. Bare flaks gjorde at jeg forlangte å reparere en fiskesnelle før vi dro ut. Dette var den mest dødelige tsunamiene i moderne historie, med over 250.000 døde. Selv overlevde jeg kun ved ren flaks.
Sjønomadene er animister og mener at naturen er besjelet. Mange av dem så tsunamien som en straff fordi de ikke hadde tatt godt nok vare på havet. De neste ukene holdt de dessuten helt opp med å spise sjømat. De fryktet for å bli kannibaler ved at fisk og krabber hadde spist av døde mennesker. Selve spiskammeret til havets eget folk var blitt fordervet.
herringroe@hotmail.com